Syria, Israel og Libanon i midten

Under største delen av oppholdet vårt her har det vært to saker som har vært offer for uendelig diskusjon og har vært på alles lepper. Det er også disse temaene som gjør de pårørende hjemme mest urolig for vår sikkerhet. Som vi har sagt tidligere er Libanon et lite land med ca 4 millioner mennesker, men de fleste internasjonale og regionale aktører vil ha innflytelse på hvordan landet skal utvikle seg videre. Dette gjør Libanon svært sårbar for regionale omveltninger. Dette har vi sett om og om igjen siden Libanon ble en selvstendig stat i 1946. Det som truer stabiliteten til landet i dag er den urolige situasjonen i Syria og Israels konstante sabelrasling mot Iran. Den libanesiske befolkningen venter i spenning som om de ser på det avgjørende straffesparket i champions League finalen. Hva kommer til å skje videre med disse konfliktene? Hvordan kommer dette til å påvirke Libanon? Istedenfor å prøve å skrive et innlegg om hvor vi trur dette kommer til å utvikle seg, har vi vært mer interessert i hvordan palestinerne vurderer situasjonen de er låst midt oppi.

Grunnen til at det har vært over to uker siden sist innlegg er fordi da vi bestemte oss for dette temaet tok vi innover oss at det ville kreve litt feltarbeid. Store deler av vårt opphold her er kaffebesøk, hvor det snakkes om alt fra familie til politikk. Vi har prøvd å utnytte våre møter mest mulig, ved å konsekvent spørre ut forskjellige mennesker i forskjellige aldersgrupper om deres syn på Assad, opprørert mot Assad, det eventuelle angrepet fra Israel og deres syn på Hezbollah, som for tiden er den dominerende millitære makten i Libanon.

Syria

Hva som skjer i Syria er noe som opptar de aller fleste Libanesere. Hva som skjer i Syria og hva som skjer i Libanon er veldig påvirket av hverandre, og har vært igjennom store deler av historien. De brukte jo å være samme land før franskmennene skar ut en del av stor-Syria for å skape et land med kristen majoritet og lagde Libanon. Syria okkuperte Libanon i 29år, fra 1976 til 2005 og det er store syriske miljøer i Libanon.

Da vi spurte rundt om hva forskjellige palestinere syntes om Assad fikk vi overraskende varierende respons. Vi kunne ikke peke ut noen spesiell aldergruppe eller politisk tilhørighet som definerte eller kategorisere hvem som støttet Assad og hvem som ikke gjorde det.


”Assad ist sehr scheisse” sier en mann i 20 årene som har en bror i Tyskland. Som en kommentar på hva som skjer på nyhetene. ”Im against Assad” sier en gruppe studenter nærmest i kor når vi stiller spørsmålet. Når Magnus spør om hva som ville vært det bedre til alternativ til det nåværende Baath-styret i Syria og om opposisjonen ville skapt et bedre Syria. svarer de ”Im against everybody” og uttrykker den generelle pessimistiske holdning til arabiske ledere og utviklingen i Midtøsten. De gjør dette med god grunn, siden denne regionen har hatt mange omveltninger og revolusjoner de siste 60 årenene og Midtøsten er fortsatt i en ganske kjip situasjon.

Etter spørsmål om hans syn på Hezbollah, Israel og Assad svarer en mann i slutten av tredveårene ”I hate Hezbollah, I hate Israel and I hate Assad, I just want Salaam (fred)”. Som oppfølgning forteller han oss at hans drøm er å ta med seg familien og flytte til Europa og legge hele Midtøsten med hele sin fordervelse bak seg.

”Of course I support Assad!” får vi rett i ansiktet fra en mann i slutten av tjueårene som jobber for FN. Da vi forsiktig spør hvorfor, rettferdiggjør han sin støtte med hvordan det syriske regimet behandler sine palestinske flykninger i forhold til hvordan de har det i Libanon. Som vi har skrevet om i et tidligere innlegg lever palestinske flykninger i Libanon veldig vanskelige liv, mye på grunn av direkte diskriminering fra den Libanesiske regjeringen. I Syria ser det ikke slik ut i det hele tatt, i Syria er palestinerne likestilt syrere. Nei de fleste av dem har ikke statsborgerskap siden de tilhører Palestina, men de har akkurat de samme rettighetene og privilegiene som andre syrere. Man skal selvfølgelig sette spørsmål til hvor bra den jevne syrer har det under Assad når det blir ført et væpna opprør mot ham.

Når vi spør denne mannen om hvem det er da som støtter opposisjonen svarer han: Det er de Israelvennlige ”amerikanske ambassadene”. Her refererer han til de rike golfstatene som Qatar, Saudi Arabia, Kuwait og de forente arabiske emirater. Her må man selvfølgelig spørre seg selv hvorfor land som støttet Saddam Hussein med hundretalls milliarder av kroner fra 1980-1989, har et fullstendig fravær av demokrati i sine egne land og knuser opposisjonen i Bahrain plutselig skulle bry seg veldig om tyrannbekjempelse og demokrati i et annet arabisk land.


”Ofcourse I support Assad!” får vi igjen hos en musikker i starten av tredjeårene. Men denne gangen med en litt annerledes begrunnelse. Han sier: Hvis det syriske folket har et problem med Assad, hvis det syriske folket føler seg undertrykt og dårlig behandlet av Assad, selfølgelig har de all rett til å kjempe mot ham, dette fordømmer jeg ikke i det hele tatt. Han fortsetter: Men jeg som palestiner må se på denne konflikten ut ifra hva som gagner meg og mitt folk mest, lederne for opposisjonen sier at hvis de kommer til makta vil de slutte fred med Israel, dette vil jeg ikke ha noe av! Akkurat som FN- arbeideren uttrykker han en skepsis til de som støtter opprørerne økonomisk, som sammen med amerikanerne har en historie med dobbeltmoral og hykleri i deres handlinger i regionen.

Det kanskje beste svaret vi har fått når vi har stilt disse spørsmålene kommer fra en Amerikansk-Libaneser som har gjort ferdig sin master ved AUB (American University of Beirut). Da vi spør han sier han bare ”Syria is complicated” og viser at han ikke ønsker å uttrykke mer om sitt syn om saken. Med dette mener vi selvfølgelig ikke at noen av svarene som vi har fått av andre er feil, men den nåværende situasjonen er utrolig komplisert og vanskelig å forstå, og enda vanskeligere å finne en løsning på. For å forstå konflikten er nok det beste man kan gjøre å sette seg tilbake, lese grundig igjennom litteratur for og i mot og tenke som Cicero ”Cui bono?” hvem tjener på det?

Volden fra Syria har spredt seg til Libanon, de siste månedene har det vært gatekamper mellom pro-Assad og anti-Assad bevegelser i Tripoli. Det er mye hat som kommer til overflaten, hatet ligger igjen etter den 29 år lange Syriske okkupasjonen og attentatet på den veldig populære libanesiske statsministeren Harriri i 2005, hvor Syrererne er mistenkt for å stå bak. Situasjonen har nettop blitt hetere etter mordet på en anti-Assad sunni sheik som ble drept av regjeringssoldater ved et checkpoint nord for Beirut. Volden er fortsatt minimal, men politisk vold i Libanon er som å forsøke å tenne en sigarett på en bensin stasjon. Så for øyeblikket sitter hele befolkningen i Libanon å venter i spenning og frykt.

Abu Jihad Al-Wazir senteret

Vi er nå på siste dagen av vår fjerde uke her i Rashedieh camp. Til nå har vi opplevd mye, fått mange inntrykk og hatt mange interessante møter og samtaler med forskjellige mennesker her i leiren som har uendelige historier om kriger og tragedier. Med tanke på alle urolighetene som har pågått i Sør-Libanon de siste 50 årene er det klart at disse hendelsene har skåret seg dypt inn i identiteten til de palestinske flyktningene i Libanon. Vi har selvfølgelig ikke bare samtaler om triste ting, vi har også hørt mange morsomme historier om dagliglivet i campen. Bryllupsnatt-historier er en av favorittene til de som forteller, for når sex før ekteskapet er så tabubelagt i et samfunn, fører det til mange spesielle hendelser på den første hellige natten.

Vi har også fått bedre kontakt med palestinere som er på vår egen alder og har hatt flere lange kvelder med brettspill og vannpipe. Noe som slår oss er at selv om vi lever i to helt forskjellige verdener så er 21 åringen fra Norge og 21 åringen i Rashedieh ikke så veldig forskjellige. Vi har samme humor og deler samme interesser som jenter, politikk og utdanning. Noe av det sterkeste ved dette er at man tenker seg at det kunne like så godt være en selv som var i en slik unntaks-situasjon. Det eneste som skiller oss er at vi er født på forskjellige plasser på kloden.

Bortsett fra vannpiperøyking og kaffebesøk går mye av tiden vår til Abu Jihad Al-Wazir senteret. Det er et aktivitetssenter og fungerer som skole for fysisk og psykisk utviklingshemmede barn og ungdom. Senteret er mye av vår hverdag og derfor føler vi at det fortjener en plass i vår blogg. Her holder vi på med engelskundervisning og sportsaktiviteter. Senteret har en ”dobbel” funksjon ved at det både er et tilbud for barn og unge samtidig som det gir jobbtilbud til voksne med fysiske utfordringer.


Abu Jihad Al-Wazir senteret er oppkalt etter Khalil Ibrahim al-Wazir, Yassir Arafats høyre hånd i PLO. Kallenavnet Abu Jihad er direkte oversatt til engelsk som ”Father of the Struggle” (Jihad har mange betydninger i det arabiske språk, det har flere betydninger enn ”Hellig Krig” som er den betydningen nordmenn er mest vant til). Abu Jihad ble drept av Israel i Tunisia i 1988. Israelerne ansatte rundt 4000 mennesker for å gjøre slutt på Arafats mann. Disse 4000 menneskene bemannet krigsskip, fløy overvåkningsfly, jobbet som kommandosoldater osv. Man kan lett si at Al-Wazir ikke hadde en sjanse til å overleve. Etter våre erfaringer ved senteret som er oppkalt etter ham, er nesten de samme oddsene tildelt til menneskene som er elever her.

Senteret er i dårlig stand, bygningen er slitt og klasserommene er små. Utstyr som leker, fotballer og undervisningsmateriell. Det er en stor etterspørsel etter kvalifiserte lærere og pedagoger som vet hvordan man skal gå frem i forhold til funksjonshemmede barn og unge. Vi har begge hatt funksjonshemmede klassekamerater igjennom hele grunnskolen og vet hvor mye ressurser disse barna trenger og får fra den norske stat, så vi skjønner hvor kritisk dette er. Senteret sliter med penger og ressurser og har lært seg hvordan de skal strekke hver eneste libanesiske lire. Abu Jihad ligger under PLO, men PLO har sin egne økonomiske problemer, så flere ganger kommer lønninger opp til 20 dager for sent. Senteret sliter også med å få pengestøtte fra internasjonale og regionale organisasjoner. På grunn av de palestinske flykningenes kontroversielle situasjon i storpolitikken, får ikke Abu Jihad-senteret et organisasjonsnummer som kreves for å kunne søke og motta pengestøtte. Og med ordet ”Jihad” i sitt navn, som vi i vesten forbinder med Al-Qaida, Taliban og selvmordsbombere så er ikke sjansene deres store for å bli prioritert hos eventuelle donorer. Det er trist å tenke på at grunnen til at disse funksjonshemmede barna og ungdommene ikke kan skaffe seg penger til skolebøker og fotballer er på grunn av en komplisert kamp mellom stor- og småmakter og en politisk situasjon som de aldri har gjort noen ting for å påvirke. De har bare vært så uheldige å bli født i midten av det hele. Dette kommer i tillegg til den utbredte fattigdommen og arbeidsledigheten og den konstante trusselen om krig mellom de forskjellige regionale og lokale aktørene. Så uansett om du støtter Israel, Fatah, Hezbollah eller Hamas, så er du nødt til å sympatisere med disse menneskene.



Men det er selvfølgelig ikke bare trist. Satt i kontekst er det (og vi kan ikke understreke dette nok) fantastisk at det i det hele tatt finnes et tilbud for disse barn og unge. Mens trenden i Norge er å ta abort hvis det oppdages at fosteret har kromosomfeilen som forårsaker Downs syndrom, så har flykningene i Libanon til tross for sin håpløse situasjon laget et senter som kan passe på og styrke funksjonshemmede. Senteret har elever fra mange flyktningleirer i sør-Libanon og vi gruer oss ved tanken på hva som hadde skjedd med de hvis dette senteret ikke hadde eksistert. Vi møtte en som ikke kunne gå, så alt han kunne gjøre hele dagen var å sitte hjemme. Da han fikk en rullestol fra Abu Jihad ble han kjempesosial og er nå ute hele tiden. Vi har gjort mange morsomme ting med senteret som utflukter og sportsarrangementer hvor funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede leker og koser seg side ved side.


Hvis du ønsker å gjøre noe for å hjelpe elevene ved Abu Jihad Al-Wazir senteret, så er det bare å ta kontakt med oss.

Location:Rashedieh

Livet i leiren og diskriminering av palestinere på det libanesiske arbeidsmarkedet

Nå begynner det å bli en stund siden sist oppdatering, så vi følte at det var på tide med en. Den siste uken har vi vært veldig opptatt med å tilpasse oss livet her i leiren. For hver dag følger det med nye inntrykk og nye erfaringer. Vi har startet vår jobb på Abu Jihad senteret, hvor vi jobber som engelsklærere og arrangerer fotball og annen sport for utviklingshemmede. Fra neste uke av skal vi i tillegg starte opp engelskundervisning på Al-Quds senteret, som kan beskrives som et litt mer skolekonsentrert SFO. Vi har også funnet en cafe hvor vi henger på kveldene som heter ”Handalla”, der det går mye i vannpiperøyking og hyggelige mennesker. Vi begge begynner å finne en god rytme til oppholdet her og liker oss veldig godt. Palestinerne må være noen av de mest gjestfrie menneskene i verden, så her er det ikke vanskelig å føle seg hjemme!

Sist helg ble vi invitert på et seminar som vi føler at vi burde snakke om her. Seminaret fikk nasjonal oppmerksomhet, med både representanter fra det libanesiske parlamentet og fra FN. Seminaret het ”The Potential of Palestinian Youth and Young Adults in Lebanon” og var basert på en kvalitativ og kvantitativ studie om unge palestineres muligheter og ambisjoner i forhold til arbeid og utdanning. Studien var autorisert til bruk av Association Najdeh til bruk for RWC (Right to work campaign ) som er et samarbeid mellom 88 libanesiske og palestinske NGOer som jobber med å oppmuntre palestinske flykninger til å kreve retten til arbeid. Studien tegnet et mørkt bilde av palestinske flykningers situasjon i Libanon, som skiller seg fra situasjonen til flykningene i Jordan og Syria, hvor situasjonen ser lysere ut.


Før vi går inn på palestinernes tilgang til det libanesiske arbeidsmarkedet skal det nevnes at arbeidsledighet er et stort problem i Midtøsten som region generelt, og på grunn av den økende befolkningen det siste århundret er unge spesielt utsatt. Det estimeres at ca. 60% av befolkningen i Midtøsten er under 25 år. I Norge står vi ovenfor en eldrebølge, men i Midtøsten kan det se ut som ”yngrebølgen” dominerer regionen. Arbeidsledigheten blant unge voksne (15-24år) ble i 2006 estimert liggende på 30% sammenlagt over hele Midtøsten. Siden den tid har verden gått igjennom en av de mest alvorlige finanskrisene siden 1920-tallet, hvor arbeidsledigheten har eksplodert i flere europeiske land, og derfor kan det anslås at disse tallene ikke ser noe bedre ut i dag.

Palestinske flykninger i Libanon er særdeles sårbare på arbeidsmarkedet. De er både påvirket av regionens generelle arbeidsledighetsproblemer, men også deres status som statsløse flykninger. Det skal også nevnes at kvinnelige flykninger står i en enda verre situasjon, siden de ikke bare sliter med arbeidsledighet, men også må hanskes med de tradisjonelle kjønnsrollene i samfunnet. Den palestinske befolkingen i Libanon er også veldig ung, hvor 50% av ca. 400 000 flykningene i Libanon er under 25 år. På grunn av diskriminering på arbeidsmarkedet ligger arbeidsledigheten blant unge godt over det regionale gjennomsnittet, på 40%. De diskriminerende arbeidslovene i Libanon skaper en stor samfunnsgruppe med demoraliserte, nesten fortapte unge mennesker som ikke ser håp i sikte. For selv om de jobber hardt og får seg en utdanning, så får de ikke jobb. Vi snakket med en palestiner som var utdannet ingeniør, men uten jobb. Magnus spurte hvorfor, siden vi i Norge blir gang på gang oppfordret til å studere realfag for å hjelpe det norske oljeeventyret, hvorpå palestineren svarte at han hadde vært på flere intervjuer med de store selskapene der han ble spurt mange forskjellige spørsmål og svarer bra, men med en gang han får spørsmål om nasjonaliteten sin og han svarer palestiner, får han et nei med en gang.

Den libanesiske arbeidslovgivningen rettferdiggjør diskrimineringen av palestinere på grunnlag av deres statsløse tilstand og dette blir kritisert av flere menneskerettighetseksperter for å være brudd på ”The international Convention on the Elimination of All Forms if Racial Discrimination” (ICERD). Ikke bare ekskluderer lovgivningen palestinerne fra 30 av de mest prestisjefylte yrkene i det libanesiske samfunnet (lege, advokat osv), det ekskluderes også palestinere fra alle former for velferdsordninger som vi i Norge er så glade i (Dagpenger, sykepenger, osv). Selv om mange palestinere betaler like mye til ”The Lebanese National Social Security Fund” (NSSF) som vanlige libanesere, får de ikke ta del i tjenestene de betaler for. Det at palestinske familier blir nektet disse velferdstjenestene er for øvrig også et brudd på internasjonale anerkjente menneskerettigheter.

Palestinerne som er i arbeid har heller ikke ideelle betingelser. På grunn av deres status som flyktninger er det mange palestinere som må akseptere lavere lønninger enn libanesere presset opp i et hjørne vil man heller velge å være underbetalt enn å være arbeidsløs. En studie gjort på uteksaminerte palestinere fra en bestemt skole, viste at selv om 44% tjente litt over den gjennomsnittlige palestiner (mellom 320 og 600 dollar i måneden), så tjente 39% av de spurte under den libanesiske minimumsinntekten som ligger på 320 dollar i måneden, altså ca. 2000 kroner.

Hvis du vil lese mer om dette se ”The Potential of Palestinian Youth and Young Adults in Lebanon” av Leila Zakharia og Samia Tabari.

Location:Rashedieh, Libanon

Flyktningleirene og Libanons politiske landskap

Vi har nå endelig ankommet Rashedieh camp og møtt husvertinnen og hennes familie. De siste dagene har gått til å anskaffe oss tillatelse av det Libanesiske millitæret for å komme inn i leiren. Dette har tatt litt tid pga helligdager og libanesisk byråkrati. Dette har vært litt kjedelig med har likevell gitt oss en flott mulighet til å utforske Libanons landskap og andre byer som skiller seg fra hovedstaden Beirut. Vi har vært i Tyr, Saida og den palestinske flykningleiren Bourj el-Barajneh, hvor både byene og bilturene til og fra har vært interessante opplevelser.



Inngangen til Bourj el-Barajneh

Vårt møte med Bourj el-Barajneh ga oss et inntrykk av hvilke levekår de palestinske flykningene har i Libanon. Det er vanskelig å forklare med ord men vi skal prøve, vi har også lagt til noen bilder. Basha er preget av overbefolking og dårlige standarder. Det som symboliserte dette var ikke bare gatene som var to meter i bredden, men også strømledningene som hang fritt rett over hodene våre da vi gikk i gatene. En og to strømledninger hadde vært greit, men hvis du tenker deg strømmen til flere tusen mennesker i klaser overalt uten noen som helst sikring blir det i drøyste laget. Vi ble fortalt av Jonas at det hadde blitt drept flere pga den dårlige sikringen. Det var sterkt å se små barn springe og leke i gatene under disse forholdene.




Brage under strømledningen i Bourj el-Barajneh

Ved inngangen til flykningenleieren så vi både PLO flagg og de svarte "Islamsk Jihad" flaggene som viste noe av det mest tragiske med situasjonen. Når alt for mange mennesker lever under slike forhold over mer en et halvt århundre, er det nesten en naturlig utvikling at det skaper grobunn for radikale og ekstreme politiske grupper. Det var tydelig at palestinerne i Bourj el-Barajneh hadde en klar ide om deres identitet og hvor de kommer i fra. På flere vegger var det malt slagord og detaljerte kart over Palestina, med røde piler hvor de forskjellige flykingene reiste fra i 48 og 67.




Ungene i Bourj el-Barajneh



Bourj el-Barajneh

På våre turer mellom Tyr, Saida og Beirut fikk vi et klarere
innblikk i Libanons kaotiske politiske situasjon. Det er ikke bare de ulike Palestinske politiske gruperingene som preger flykningleirene som viser splittelse, dette er tydelig i landet som helhet. Overalt så vi det Libanesiske millitæret representert med sine automatisk våpen. Samtidig så vi ved siden av Coca-cola og Snickers reklamene langs hovedvegen de gule Hezbollah flaggene vaie i vinden. Vi ble fortalt at den sentrale regjeringen har langt ifra kontroll over hele landet, det er nabolag hvor den Libanesiske hæren ikke tørr å vise seg fordi de er kontrolert av Hezbollah og andre Shia-millitser. Dette samtidig som FN har en særdeles sterkt millitær tilstedeværelse med sine hvite pansrede kjøretøy og blåe hjelmer. Vi ser også kulehull i bygninger etter de utallige Israelske invasjonene. Oppå alt dette ser du at konflikten i Syria preger Libanons politiske landskap. Hovedsaklig, men ikke bare, i syriske nabolag frekventerer store plakater av Bashar Al-Assad og syriske flagg som viser støtte til regimet i nabolandet. Selvom Libanon er et lite land, med ca samme innbyggertall som Norge, vil både regionale og internasjonale krefter ha et fotfeste i landet. Derfor har landet utviklet seg til et lappeteppe av politiske interesser som det er nærmest umulig å ha oversikt over. I tilegg til de vi har nevnt finnes det kanskje flere titalls andre ulike aktører som ikke får like mye oppmerksomhet.
Som sagt har vi nå ankommet Rashedieh og skal bruke de neste dagene til å bli kjent med leiren og folkene som bor her. Neste uke skal vi begynne vårt arbeid på senteret for handicappede og med vårt foto prosjekt Through the eyes of children.




Soverommet vårt i Rashedieh




Utsikt fra soverommet i Rashedieh

Location:Rashedieh

Første dag.

Hei igjen!

Vi har nå tilbrakt vår første dag i libanon sammen med Jonas og Sandra som er det solidaritetsteamet som vi skal ta over for i Rashedieh. Dagen har vært full av overraskelser. Den har inneholdt prøving av diverse vannpipesmaker og arabisk kaffe og gitt oss et lite inntrykk av Beirut. På en kaffebar møtte vi en nordmann som var på påskeferie. Han fortalte oss at han jobbet for FN i Sudan og ga oss et interessant innblikk i landet og situasjonen etter splittelsen med Sør-Sudan. Han fortalte at situasjonen ikke så lys ut siden 90% av eksporten til landet hadde vært olje, ressurser som befinner seg i dagens Sør-Sudan.

Det som overrasket oss mest med vår første dag i Beirut er hvor rolig det var. Månedene før vi reiste har vi fulgt norske og internasjonale aviser ganske nøye om situasjon i Midtøsten. Med Syria, Iran og Israel og etterdønningene av den arabiske våren hadde gitt oss et bilde av et område med spenninger og uroligheter. Derfor var det underlig å sitte på kaffebar å ha en samtale på morsmålet om en konflikt langt unna mens byen levde sitt vanlige liv noen timer unna Damaskus.



Da vi bestemte oss for å dra og se minnesmerket til Sabra- og Shatillamassakeren ti minutter unna de rolige shopping og cafégatene i Hamra ble vi minnet på hvor vi befant oss. Minnesmerket etter de som ble massakrert er den eneste plassen i Sabra-Shatilla som ikke er bebygd, resten av området sør for sentrum av Beirut er overfylt med høye forfalne hus og smale gater der biler, mopeder og mennesker sloss om plassen. Da vi hørte Kalasjnikovskudd fra et tak litt for nært der vi sto i folkemylderet begynte blodet å pumpe. Skuddene som ble avfyrt opp i lufta var ifølge guiden vi hadde med oss, en salutt for et nygift par som vi siden så komme kjørende ned den travle gata. Dette beroliget oss, men det ga et klart bilde på kontrastene mellom bydelene.



Vårt innpass til leiren er blitt litt utsatt pga at millitærkontoren som skal gi oss tillatelse inn i Rashedieh er stengt på helligdager. Vi skal derfor tilbringe morgendagen i Tyr.

Location:Hamrastreet

På veg!

Hei alle fans! Etter mange måneder med forberedelser og mye om og men er vi endelig på vei til Libanon! Magnus fikk en god natts søvn fra Tromsø til Oslo og føler seg mer opplagt enn idag morges. Brage løste Dagbladets søndagskryssord. Nå sitter vi her ikke med sommerfulger men ørner i magen. Vi er begge veldig spente på vårt første møte med vår nye hverdag.

Location:Oslo, Gardermoen