Syria, Israel og Libanon i midten

Under største delen av oppholdet vårt her har det vært to saker som har vært offer for uendelig diskusjon og har vært på alles lepper. Det er også disse temaene som gjør de pårørende hjemme mest urolig for vår sikkerhet. Som vi har sagt tidligere er Libanon et lite land med ca 4 millioner mennesker, men de fleste internasjonale og regionale aktører vil ha innflytelse på hvordan landet skal utvikle seg videre. Dette gjør Libanon svært sårbar for regionale omveltninger. Dette har vi sett om og om igjen siden Libanon ble en selvstendig stat i 1946. Det som truer stabiliteten til landet i dag er den urolige situasjonen i Syria og Israels konstante sabelrasling mot Iran. Den libanesiske befolkningen venter i spenning som om de ser på det avgjørende straffesparket i champions League finalen. Hva kommer til å skje videre med disse konfliktene? Hvordan kommer dette til å påvirke Libanon? Istedenfor å prøve å skrive et innlegg om hvor vi trur dette kommer til å utvikle seg, har vi vært mer interessert i hvordan palestinerne vurderer situasjonen de er låst midt oppi.

Grunnen til at det har vært over to uker siden sist innlegg er fordi da vi bestemte oss for dette temaet tok vi innover oss at det ville kreve litt feltarbeid. Store deler av vårt opphold her er kaffebesøk, hvor det snakkes om alt fra familie til politikk. Vi har prøvd å utnytte våre møter mest mulig, ved å konsekvent spørre ut forskjellige mennesker i forskjellige aldersgrupper om deres syn på Assad, opprørert mot Assad, det eventuelle angrepet fra Israel og deres syn på Hezbollah, som for tiden er den dominerende millitære makten i Libanon.

Syria

Hva som skjer i Syria er noe som opptar de aller fleste Libanesere. Hva som skjer i Syria og hva som skjer i Libanon er veldig påvirket av hverandre, og har vært igjennom store deler av historien. De brukte jo å være samme land før franskmennene skar ut en del av stor-Syria for å skape et land med kristen majoritet og lagde Libanon. Syria okkuperte Libanon i 29år, fra 1976 til 2005 og det er store syriske miljøer i Libanon.

Da vi spurte rundt om hva forskjellige palestinere syntes om Assad fikk vi overraskende varierende respons. Vi kunne ikke peke ut noen spesiell aldergruppe eller politisk tilhørighet som definerte eller kategorisere hvem som støttet Assad og hvem som ikke gjorde det.


”Assad ist sehr scheisse” sier en mann i 20 årene som har en bror i Tyskland. Som en kommentar på hva som skjer på nyhetene. ”Im against Assad” sier en gruppe studenter nærmest i kor når vi stiller spørsmålet. Når Magnus spør om hva som ville vært det bedre til alternativ til det nåværende Baath-styret i Syria og om opposisjonen ville skapt et bedre Syria. svarer de ”Im against everybody” og uttrykker den generelle pessimistiske holdning til arabiske ledere og utviklingen i Midtøsten. De gjør dette med god grunn, siden denne regionen har hatt mange omveltninger og revolusjoner de siste 60 årenene og Midtøsten er fortsatt i en ganske kjip situasjon.

Etter spørsmål om hans syn på Hezbollah, Israel og Assad svarer en mann i slutten av tredveårene ”I hate Hezbollah, I hate Israel and I hate Assad, I just want Salaam (fred)”. Som oppfølgning forteller han oss at hans drøm er å ta med seg familien og flytte til Europa og legge hele Midtøsten med hele sin fordervelse bak seg.

”Of course I support Assad!” får vi rett i ansiktet fra en mann i slutten av tjueårene som jobber for FN. Da vi forsiktig spør hvorfor, rettferdiggjør han sin støtte med hvordan det syriske regimet behandler sine palestinske flykninger i forhold til hvordan de har det i Libanon. Som vi har skrevet om i et tidligere innlegg lever palestinske flykninger i Libanon veldig vanskelige liv, mye på grunn av direkte diskriminering fra den Libanesiske regjeringen. I Syria ser det ikke slik ut i det hele tatt, i Syria er palestinerne likestilt syrere. Nei de fleste av dem har ikke statsborgerskap siden de tilhører Palestina, men de har akkurat de samme rettighetene og privilegiene som andre syrere. Man skal selvfølgelig sette spørsmål til hvor bra den jevne syrer har det under Assad når det blir ført et væpna opprør mot ham.

Når vi spør denne mannen om hvem det er da som støtter opposisjonen svarer han: Det er de Israelvennlige ”amerikanske ambassadene”. Her refererer han til de rike golfstatene som Qatar, Saudi Arabia, Kuwait og de forente arabiske emirater. Her må man selvfølgelig spørre seg selv hvorfor land som støttet Saddam Hussein med hundretalls milliarder av kroner fra 1980-1989, har et fullstendig fravær av demokrati i sine egne land og knuser opposisjonen i Bahrain plutselig skulle bry seg veldig om tyrannbekjempelse og demokrati i et annet arabisk land.


”Ofcourse I support Assad!” får vi igjen hos en musikker i starten av tredjeårene. Men denne gangen med en litt annerledes begrunnelse. Han sier: Hvis det syriske folket har et problem med Assad, hvis det syriske folket føler seg undertrykt og dårlig behandlet av Assad, selfølgelig har de all rett til å kjempe mot ham, dette fordømmer jeg ikke i det hele tatt. Han fortsetter: Men jeg som palestiner må se på denne konflikten ut ifra hva som gagner meg og mitt folk mest, lederne for opposisjonen sier at hvis de kommer til makta vil de slutte fred med Israel, dette vil jeg ikke ha noe av! Akkurat som FN- arbeideren uttrykker han en skepsis til de som støtter opprørerne økonomisk, som sammen med amerikanerne har en historie med dobbeltmoral og hykleri i deres handlinger i regionen.

Det kanskje beste svaret vi har fått når vi har stilt disse spørsmålene kommer fra en Amerikansk-Libaneser som har gjort ferdig sin master ved AUB (American University of Beirut). Da vi spør han sier han bare ”Syria is complicated” og viser at han ikke ønsker å uttrykke mer om sitt syn om saken. Med dette mener vi selvfølgelig ikke at noen av svarene som vi har fått av andre er feil, men den nåværende situasjonen er utrolig komplisert og vanskelig å forstå, og enda vanskeligere å finne en løsning på. For å forstå konflikten er nok det beste man kan gjøre å sette seg tilbake, lese grundig igjennom litteratur for og i mot og tenke som Cicero ”Cui bono?” hvem tjener på det?

Volden fra Syria har spredt seg til Libanon, de siste månedene har det vært gatekamper mellom pro-Assad og anti-Assad bevegelser i Tripoli. Det er mye hat som kommer til overflaten, hatet ligger igjen etter den 29 år lange Syriske okkupasjonen og attentatet på den veldig populære libanesiske statsministeren Harriri i 2005, hvor Syrererne er mistenkt for å stå bak. Situasjonen har nettop blitt hetere etter mordet på en anti-Assad sunni sheik som ble drept av regjeringssoldater ved et checkpoint nord for Beirut. Volden er fortsatt minimal, men politisk vold i Libanon er som å forsøke å tenne en sigarett på en bensin stasjon. Så for øyeblikket sitter hele befolkningen i Libanon å venter i spenning og frykt.

Abu Jihad Al-Wazir senteret

Vi er nå på siste dagen av vår fjerde uke her i Rashedieh camp. Til nå har vi opplevd mye, fått mange inntrykk og hatt mange interessante møter og samtaler med forskjellige mennesker her i leiren som har uendelige historier om kriger og tragedier. Med tanke på alle urolighetene som har pågått i Sør-Libanon de siste 50 årene er det klart at disse hendelsene har skåret seg dypt inn i identiteten til de palestinske flyktningene i Libanon. Vi har selvfølgelig ikke bare samtaler om triste ting, vi har også hørt mange morsomme historier om dagliglivet i campen. Bryllupsnatt-historier er en av favorittene til de som forteller, for når sex før ekteskapet er så tabubelagt i et samfunn, fører det til mange spesielle hendelser på den første hellige natten.

Vi har også fått bedre kontakt med palestinere som er på vår egen alder og har hatt flere lange kvelder med brettspill og vannpipe. Noe som slår oss er at selv om vi lever i to helt forskjellige verdener så er 21 åringen fra Norge og 21 åringen i Rashedieh ikke så veldig forskjellige. Vi har samme humor og deler samme interesser som jenter, politikk og utdanning. Noe av det sterkeste ved dette er at man tenker seg at det kunne like så godt være en selv som var i en slik unntaks-situasjon. Det eneste som skiller oss er at vi er født på forskjellige plasser på kloden.

Bortsett fra vannpiperøyking og kaffebesøk går mye av tiden vår til Abu Jihad Al-Wazir senteret. Det er et aktivitetssenter og fungerer som skole for fysisk og psykisk utviklingshemmede barn og ungdom. Senteret er mye av vår hverdag og derfor føler vi at det fortjener en plass i vår blogg. Her holder vi på med engelskundervisning og sportsaktiviteter. Senteret har en ”dobbel” funksjon ved at det både er et tilbud for barn og unge samtidig som det gir jobbtilbud til voksne med fysiske utfordringer.


Abu Jihad Al-Wazir senteret er oppkalt etter Khalil Ibrahim al-Wazir, Yassir Arafats høyre hånd i PLO. Kallenavnet Abu Jihad er direkte oversatt til engelsk som ”Father of the Struggle” (Jihad har mange betydninger i det arabiske språk, det har flere betydninger enn ”Hellig Krig” som er den betydningen nordmenn er mest vant til). Abu Jihad ble drept av Israel i Tunisia i 1988. Israelerne ansatte rundt 4000 mennesker for å gjøre slutt på Arafats mann. Disse 4000 menneskene bemannet krigsskip, fløy overvåkningsfly, jobbet som kommandosoldater osv. Man kan lett si at Al-Wazir ikke hadde en sjanse til å overleve. Etter våre erfaringer ved senteret som er oppkalt etter ham, er nesten de samme oddsene tildelt til menneskene som er elever her.

Senteret er i dårlig stand, bygningen er slitt og klasserommene er små. Utstyr som leker, fotballer og undervisningsmateriell. Det er en stor etterspørsel etter kvalifiserte lærere og pedagoger som vet hvordan man skal gå frem i forhold til funksjonshemmede barn og unge. Vi har begge hatt funksjonshemmede klassekamerater igjennom hele grunnskolen og vet hvor mye ressurser disse barna trenger og får fra den norske stat, så vi skjønner hvor kritisk dette er. Senteret sliter med penger og ressurser og har lært seg hvordan de skal strekke hver eneste libanesiske lire. Abu Jihad ligger under PLO, men PLO har sin egne økonomiske problemer, så flere ganger kommer lønninger opp til 20 dager for sent. Senteret sliter også med å få pengestøtte fra internasjonale og regionale organisasjoner. På grunn av de palestinske flykningenes kontroversielle situasjon i storpolitikken, får ikke Abu Jihad-senteret et organisasjonsnummer som kreves for å kunne søke og motta pengestøtte. Og med ordet ”Jihad” i sitt navn, som vi i vesten forbinder med Al-Qaida, Taliban og selvmordsbombere så er ikke sjansene deres store for å bli prioritert hos eventuelle donorer. Det er trist å tenke på at grunnen til at disse funksjonshemmede barna og ungdommene ikke kan skaffe seg penger til skolebøker og fotballer er på grunn av en komplisert kamp mellom stor- og småmakter og en politisk situasjon som de aldri har gjort noen ting for å påvirke. De har bare vært så uheldige å bli født i midten av det hele. Dette kommer i tillegg til den utbredte fattigdommen og arbeidsledigheten og den konstante trusselen om krig mellom de forskjellige regionale og lokale aktørene. Så uansett om du støtter Israel, Fatah, Hezbollah eller Hamas, så er du nødt til å sympatisere med disse menneskene.



Men det er selvfølgelig ikke bare trist. Satt i kontekst er det (og vi kan ikke understreke dette nok) fantastisk at det i det hele tatt finnes et tilbud for disse barn og unge. Mens trenden i Norge er å ta abort hvis det oppdages at fosteret har kromosomfeilen som forårsaker Downs syndrom, så har flykningene i Libanon til tross for sin håpløse situasjon laget et senter som kan passe på og styrke funksjonshemmede. Senteret har elever fra mange flyktningleirer i sør-Libanon og vi gruer oss ved tanken på hva som hadde skjedd med de hvis dette senteret ikke hadde eksistert. Vi møtte en som ikke kunne gå, så alt han kunne gjøre hele dagen var å sitte hjemme. Da han fikk en rullestol fra Abu Jihad ble han kjempesosial og er nå ute hele tiden. Vi har gjort mange morsomme ting med senteret som utflukter og sportsarrangementer hvor funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede leker og koser seg side ved side.


Hvis du ønsker å gjøre noe for å hjelpe elevene ved Abu Jihad Al-Wazir senteret, så er det bare å ta kontakt med oss.

Location:Rashedieh